Jajajajajajajajajaja

Minst!

En nødvendig motreaksjon på pastor Torps konservative bevegelse.

Si ja!

Vi bør bli fler enn dem.

Jeg bare må…

Jeg blir så sinna når jeg ser på voldtektsdebatt!

Det er aldri en kvinnes feil at hun blir voldtatt. Så enkelt er det. Og du, din forbanna advokatusling, det er forferdelig å si at voldtekt er å “reagere på en provokasjon”.

Ikke kom trekkende med skjørtelengder og påstander om at mer politi i gatene er løsningen. Holdningsendring, du trengs nå.

Statistics

Jeg digger WordPress. Mest av alt fordi det blir ført statistikk over alt mulig, for eksempel hvilke søk som har ført folk til bloggen min. Her kommer et lite utvalg.

• Halleluja
• Disco i golden sands
• Billig øl i bulgaria
• Strikke
• Kaptein sabeltann
• Hårtap trondheim

Den siste er og blir favoritt.

Herrlig…

Til ponchodamen [1] som satt ved siden av meg på toget hjem fra Oslo. Takk for at du jevnlig poket meg med albuen og fløt utover som smeltet is, ikke minst for at du lot meg sove hele to timer.

Din snorking og gassutslipp var uforglemmelige.

__________

1. Damer i beste overgangsalder med gjennomført ponchostil, arbeider gjerne med pedagogikk. Hyppig observerte fenomen for gruppen: Lilla, fargede glassmykker, fett hår og matchende lukt, gelékropp, ufordragelig, tungpustet, bulldosergange.

Jesustittyfuckingchrist!

Jeg har gått på ski.

Feministen våkner

Kjønnskvotering er handler om å snu tankegang, det skjer ikke så lenge menn får styre alene.

Kjære Aarebrot, jeg har noen tanker knyttet til ditt primitive utspill.

To tanker i hodet samtidig, hørt om det? (Det blir nesten multi-tasking, ooh!) Det er fullt mulig å kjempe for eksempel for afrikanske kvinner, samtidig som man fokuserer på bedring av posisjon i eget land.

Av erfaring vet jeg også hvordan det er å være jente og skulle jobbe på gulvet i en avdeling hvor 98% er menn. De arbeider med oppgaver de ikke trenger å bruke hjernen for å utføre, dermed får de mer tid til å lytte til diverse kroppsdeler.

(jeg vil ha alle kvinner, alle kvinner vil ha meg…)–>

“Jenter vil ikke ha drittjobber”, skriver Aarebrot. Begrepet drittjobb brukes litt vel relativt her, for vil menn ha bokstavelige drittjobber? Om oljearbeid er en drittjobb, er i alle fall bleieskift det.

Det er ikke mange som begynner “på gølvet” og går gradene derfra. Hvilke arbeidsoppgaver man får avhenger av utdannelse, den er basis for hvor langt man kan komme og hvor man begynner i hierarkiet.

Det er som med fjellklatring, menn buser frem på gammeldags (”fysisk styrke - avgjørende”) måte og vil møte problemer ettersom kvinner nå begynner å kunne sin teknikk. Nei -det er ikke snakk om å hoppe til sengs med riktig person.

Det handler om å lære seg å klatre, arbeide, på best mulig måte. Til slutt avhenger det ikke lenger av kjønn. Og det må jo være målet.

Hæ!?

Skal _jeg_ være med å starte opp Yata i Trondheim?

Jeg møtte opp på feil sted når jeg skulle intervjues, ble oppringt av intervjueren som lurte veldig på hvor i denne verden jeg var. Øøh, er det mer enn én kantine? Det er vel heller ikke positivt å være en halv time for sen.

Siste spørsmål: Midtøstenkonflikten, hva er dine tanker? Totalt uforberedt Tonje. Ting som “blabla, liker ikke USAs posisjon, megling, anerkjennelse, kanskje litt palestinavennlig, øøøh” ble svaret mitt. Lissom litt sånn derre nølende, lissom…Til slutt stoppet han meg ved å si at jeg ikke behøvde å snakke bare for å si noe.

Etter intervjuet våget jeg ikke engang håpe på å bli plukket ut. De skulle jo bare ha én person til.

Men i dag ringte faktisk telefonen, jeg ble valgt.

Jubel!

Dagen vi var etablerte…

…bestilte gardinstang og leverte bilde til innramming.

Måtte søke tilflukt på Brukbar, av-og-på-hagl/snø og tilhørende kastvind er ingen favoritt.

“Morsomt at det snør! (Flaks for meg at jeg har lært å ignorere Tonjesutreromsnø)”
	“Høh? (Han tulla, sant..?)”
“Neidasjø. (Ironi, kjære)”
	“Hmm.. Det er koselig her. (Vil helst ikke gå ut igjen før det har sluttet)”

En av de utrolig fine dagene, til tross for snøen.

Oss!

Hallo verden!

Jobbjakt bedrives. Med periodevis influensa vandrer jeg langs Trondheims glatte gater med veske over armen, en veske full av CVer. Ganske bra CVer, om jeg må si det selv. Og nå lurer jeg på hvorfor så alt for mange allerede har ansatt vårens ekstrahjelper.

Jeg trenger en jobb. Den kan godt komme å banke på døren, sette seg ved siden av meg i sofaen og si: “hei, jeg er jobben din, jeg er veldig bra”. Men siden den ikke gjør det må jeg oppsøke den.

Etter dager som denne får man vondt i viljen. Viljen min svekkes nemlig av å måtte si “okay, det var verd et forsøk” eller “åh, da må jeg bare prøve et annet sted”. Og smile, når man helst vil trygle. Eller frese.

Jobb? Kan du komme og finne meg? Neivel.

Jeg sier som det blir sagt i Kaptein Sabeltann: “Gi aldri opp, kjemp hvis du kan”. Ja. (Stol ikke på en ussel tyrann er kanskje litt overflødig her)

In-flu-en-sa

Min kjære Gustav har fått influensa. Følgelig kommer innlegget om hvordan det er for meg.

Nettene går, med snørrpapir som fyker rundt ørene mine og intens snufsing fra ham ved siden av meg. Søvn blir det lite av. Når feberen er oppe i 40 grader sniker han seg inntil meg fordi han fryser.

	*Snuuufs* kommer det fra sofaen (hvor dagene tilbringes), tett etterfulgt av et *ååh* og *mhfh*. Jeg velger å se på det som kjærkomne livstegn. Av og til spør jeg selvfølgelig om han trenger noe, og det gjør han jo. Varm saft (med kanel, men ikke alltid!), sjokolade, mat, pute, pledd, mobil, vann, juice, tøfler..
Av redsel for å pådra meg det samme har jeg vært så snill som mulig med ham disse dagene. Eller nei. Ikke bare av redsel. Det kommer nok også av at han er den beste i verden, og så absolutt er verd å tåle litt snørr og feber for.