“Det første bud: det finnes ingen guder utenom Herren Gud.” Jeg var ca syv år, koret het Korissimo og vi sang så fint, så. Jeg tror jeg var utkledd som en kanin.
På grunn av den sangen kan jeg de ti bud. Som med så mange andre kristne greier; fadervår, trosbekjennelsen, diverse bibelvers. Barnelæren skal virkelig ikke undervurderes. Jeg lærte også at man kommer til helvete, lærer man det tør man egentlig ikke annet enn å tro.
For å sitere broren min: “Jeg er ganske lei av Gud og Jesus og de.” Jeg er også lei av å bli belært om hva som er den riktige vei, synd og sang. Ikke minst er jeg lei av det jeg desverre synes er de kristnes tydeligste karakteristika: dobbeltmoralen.
I følge Bibeltilhengernes enkle budskap kommer jeg til helvete, jeg er jo ikke kristen. Alt håp er ute, jeg tror jo ikke på noe! Hvorfor skal Bibelens Gud ha rett til å dømme meg, som har tatt et bevisst valg om hva jeg tror på og hva jeg ikke aksepterer? Hvorfor skal det være så sort/hvitt? Hva skjedde med nestekjærligheten? Det er vel best å droppe den frem til man har skremt flest mulig inn i kirkens rekker.
Jeg kan ikke tro på en Gud som har misjonærer i sine rekker, som gjennom historien har latt så mye ondskap finne sted i hans navn, hvis tilhengere dømmer sine medmennesker over en lav terskel, og som ikke har rom for alle.
Jesus dømte ikke den homofile, tyven, eller hora. Han dømte de rike og mektige, de som ikke tenkte på andre enn seg selv. I dag gjør kirken omvendt. Kan dere forsvare det?
Det blir for enkelt å si at kristendommen er rettferdig fordi alle har anledning til å bli kristne. For om du skal bli det, krever det enten at du er jævlig tøff og takler konservative dommere, eller at du gir opp noe av det du tror på og er.
_______
Jeg vet jeg generaliserer her. Med “de kristne” regner jeg hovedsakelige konservative krefter, de som tror de har rett til å dømme, de som tror de vet best. En alt for stor andel, med andre ord.
