Web 2.0 og for eksempel voldtekt

For en voldtekt koster nemlig bare 220 Linden dollars.

Jeg fullførte i går boken “The Cult of the Amateur” av Andrew Keen, og kjenner litt på ironien av å skrive om den i bloggen.

Det er i Second Life Linden dollars brukes. Med dem kan man kjøpe mat, forsikring, ja til og med og voldtekt om du foretrekker det.

Men det er jo bare et spill. Et spill så omfattende at det er mulig å leve der, i stedet for å leve i den verden hvor majoriteten av oss fortsatt befinner seg.

Det er kanskje bra at voldtekt kan leves ut i en virtuell verden, kanskje noen gjør det der i stedet for i virkeligheten. Men på en annen side: hva gjør slike muligheter med mennesker? Hvordan påvirkes tankesett og holdninger? Hva skjer med skillet mellom virkelig/virtuell?

De færreste kan gjøre annet enn å synse. Og forskningen på området er dyster, eksempelvis Susan Greenfield og hennes funn på området. Hennes forskning indikerer at våre hjerner påvirkes av den digitale verden. Web 2.0 generasjonen vil for eksempel være i bedre stand til å se virkelige voldelige hendelser - samtidig vil de ha vanskeligheter med forhandlinger og kompromiss, og mangle empati.

Jeg synes “The Cult of the Amateur” til tider er skremselspropaganda, spesielt når det gjelder musikkindustrien. Det kan virke som Andrew Keen hadde et svært personlig forhold til Tower Records, og fortsatt griner litt for at det ble nedlagt. Mer skremmende enn utviklingen i musikkindustrien er tanken på hva Web 2.0 gjør med _oss_. Og ikke minst: med media, virkeligheten.

It (Web 2.0) seduces us into acting our most deviant instincts and allows us to succumb to our most destructive vices. And it is corroding and corrupting the values we share as a nation.

The Cult of the Amateur anbefales. I en blogg.

Et eksempel

Tabloid handlet i går om jakt. På dyr. Ja - den der som finner sted hver eneste høst, vet du.

I går ble to sivile drept i Mogadishu i kamper mellom statlige tropper og islamister. Fire av fem i Zimbabwe lever under fattigdomsgrensen, og rebellgrupper i Darfur varsler om brudd i fredsforhandlinger. Darfur, hvor det per dags dato foregår et folkemord.

Sånn ellers har godeste Bush begynt å bruke skremmende mye tid på å snakke om Iran, med en retorikk som har svært mye til felles med den vi bevitnet i 2003 (har vi glemt det allerede?!). Flere tusen mennesker har blitt drept i Afghanistan dette året. Ja, senest i går fant store kamper sted.

For ikke å glemme Irak. Landet som Bush for bare noen dager siden snakket om som en suksess, et sted hvor deres strategi virker. Det var selvsagt derfor han sendte enda 4 000 soldater dit…

Og som sagt. I går handlet Tabloid altså om jakt. Om dyrs følelser, deres redsel og lengsel. Tabloid som et eksempel på norske mediers prioritering.

Jeg bare nevner det.

Stakkars Dusken

Sutrefolk styrer og steller både på Samfunnet og med UKA, noe som virkelig går utover Under Dusken. Kritisk journalistikk og saker med nyhetsverdi, det kan man ikke ha noe av.

Det begynte med skuffelse over UDs manglende dekning av “supernyheten” Pussycat Dolls, og nå er det klager på at UKA-programmet lakk ut og _nesten_ ble trykket. (Sistnevnte medfører redaktørens avgang).

“Tenk å i det hele tatt vurdere å trykke noe som kanskje kan skade et av hovedsponsorens arrangement, dere?!”

Skjønner godt at redaktøren går av.

Samfunnet & co bør nok heller basere seg på Adressa. De tror også at Pussycat Dolls er bra.

9. september

Allerede.

Skarpheten i lurften er gjennomtrengende, jeg angrer på at jeg ikke tok på meg jakke. Glemmer alltid å ta på jakke sånn i begynnelsen. På samme måte som jeg glemmer å legge merke til at det blir høst.

Høst.

Den snodige følelsen av å ha gått glipp av noe. Sommeren som blir vinter uten at blikket har blitt løftet høyt nok til å legge merke til bare greiner og lyseblå himmel.

Jeg må slutte å bli overrasket over hvor fort tiden går.

At the edge of the future

Setningen som alltid “passer”. Og som jeg i de siste dagene har hatt totalt dilla på.

Yndlingen.

UNKLE - Burn my shadow

Snodig

Jeg har akkurat klaget til lillesøtesøster om at jeg ikke greier å komme meg ut av fagsjangeren når jeg skriver. Det er frustrerende, er ikke særlig passende med “redgjørelse for kjærlighet, med bakgrunn i realisme og utvikling fra 2006 frem til i dag” - ei er det god lesing.

En gang skal jeg våge å skrive kjærleiksposten uten fagsjargong, i mellomtiden får samtalen _om_ den være nok.

QueenJanne© sier:
skal jeg inspirere deg?

tonje sier:
jeah

QueenJanne© sier:
“Tingen?” spurte QueenJanne, med stjerner i øynene. “Er du fortsatt forelska?” “Ja!” svarte Tingen. “kvar einaste dag!”

QueenJanne© sier:
jeg tok den siste på nynorsk, fordi det passa seg sånn.

QueenJanne© sier:
var det fint?

Hva skulle man gjort uten lillesøstre som denne? Det vet i alle fall ikke jeg.

Døta.