Oj

“Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?”

En av bøkene jeg har lest i det siste, og som gjorde solid inntrykk. Mens jeg holdt på med denne var jeg betatt, lei meg, frustrert og rett og slett litt sinna. Trodde dette var en “lett” bok når jeg begynte, så feil er det visst mulig å ta. Alvoret tyngdet, men Johan Harstad er dyktig og har en skrivestil og fortellerteknikk som passet perfekt. Traff meg ca midt i hjertet. Boka var blant dem jeg kommer til å ha i bakhodet i lang tid fremover.

“Det var en produksjon som til og med gjorde meningsløsheten forlegen.”

-Hovedpersons kommentar til det å produsere tresauer i en nedlagt fabrikk på Færøyene. En fabrikk ombygd til institusjon for dem som ikke riktig enda føler seg klare for å sette seg inn i et samfunn som ikke er omsluttet av trygge betongvegger, og som består av så alt for mange mennesker. Eller for dem som har møtt veggen. Skikkelig.

SCHNØØ!

Det er fredag, klokka er ca 07.30. En morgenfrisk Gustav har akkurat hoppet brutalt fort opp av senga, men hans energi smitter ikke over på VeldigTrøtteTonje som helst vil sove mer og derfor bare blir liggende. Helt til hun hører at mr. Stå-tidlig-opp roper på henne fra stua. Hun må visst komme og se på noe, eller i alle fall komme inn i stua. Jaok. Hun får på et vis beina ned på kaldt gulv, subber sakte inn i stua og får beskjed om å se ut vinduet. Og hva ser hun? Nidarosdomen. Noen trær. Gatelys og et par biler. Elva. Og: SNØ!!! Verden er hvit, et uberørt lag med snø dekker den. Det er i grunnen ganske fint, må jeg si. Helt til tanken på hvor kaldt det må være, hvor våt man blir på beina av snø, og slaps blir det sikkert snart. Trangen til å gå tilbake til senga blir overmannende, og først klokka ti er hun klar til å stå opp for å face høstens første dag med snø. Snø som nå har blitt slaps.

Provosert? Jeg?

Jeg er allergisk, jeg får vondt, jeg takler det ikke. Ikke i det hele tatt, ikke på noen måte, i absolutt ingen grad. Jeg er redd de formerer seg, de blir flere. Ta tre -betal for en halv, på Hennes & Mauritz. Batteri er nok ikke inkludert, så vi får håpe de går tom for strøm eller utrydder seg selv.

Hva får noen til å ville fremstå som totalt hjernedøde, oppmerksomhetsstyke, patetiske plastikkjenter? “Hei, jeg er egentlig bare et skall, bak øynene mine er det et stort hulerom og akkruat nå er jeg klar for så mange rusbrus du er villig til å spandere på meg, om jeg får mange nok så danzzer jeg og synger sangene jeg har skrevet, for de er så brrra lizzm!” Du vet sånne påskeegg som man blåser ut innholdet av, og maler utenpå..?

Rusbrusjenter. Heslig.