Litt fint er det jo også!

Var ute på tur i skogen en kveld, og fant ut at selv om dette er sommeren fra helvete så er det noen lyspunkter.

Jeg vil ha en gul ballong!

Tidlig opp og tidlig i seng, og du vil møte svært få av våre mest
interessante mennesker.
-Georg Ade

Hadde det ikke vært for systemet med venners venner og deres venner igjen så hadde jeg ikke møtt nye mennesker i sommer. Det er jeg ganske så sikker på.

Denne sommeren har bevist at jeg ikke er noe a-menneske. Greit nok at jeg greier å presse meg opp når klokka ringer 04.57 (!!!), men jeg “fungerer” bare fordi jeg må. Og som følge av at jeg forlater deilig seng såpass tidlig, må jeg tilsvarende tidlig tilbake til deilig seng. Det går an å sove bare 4-5 timer om natta i en periode, men det er litt risky å kjøre hjem fra jobb med kun det ene øyet halvåpent. Jeg har funnet ut at jeg trives best med å kunne sitte oppe ganske så lenge om kvelden og stå opp så tidlig at jeg er trøtt helt til jeg møter dusjen. Litt på etterskudd, litt stressa og litt gira uten å være klar over det. Jeg liker _ikke_ å bruke kun 20 min om morgenen, slenge seg i bilen og ignorere fartsgrenser for å komme tidsnok til et sted som er til forveksling likt helvete. Jeg blir nesten litt skremt over hva jeg er villig til å gjøre kun for en fast post på kontoutskriften som faktisk sier “lønn”, i skarp kontrast til alle uttak, varekjøp, overføringer og betalinger som ellers dominerer.

Jeg må innrømme at noe har det kommet ut av en tilværelse som uunnværlig robot, jeg kan _mye_ mer om meg selv (oj, en klisjé! Det er lov av og til vel..?). Jaok. Jeg tror det er bra. Og neste sommer skal bli _så_ mye bedre!!

Pis aout! Jeg må sove litt for verden krever i kveld.

Visa, kjølesystem & Robbie Williams

En dag i november i 2005 satt jeg og Hege hele dagen foran en pc på biblioteket på Blindern. Vi hadde ett mål for øyet: skaffe billetter til konserten med Robbie Williams i Gøteborg, 2. juli. Etter mye hardt arbeid og solid innsats var det et faktum. Vi fikk dem. Vel og merke til den på søndagen i stedet for lørdagen, men det var i grunnen bare digg.

Reisefølget bestod av meg, Hege og Stine. Vi bestemte at vi skulle kjøre bort, ta det som en skikkelig tur. Så på fredagen kom Hege og Stine og henta meg etter jobb, og så bar det i vei. Og for en tur inn- og utkjøring på ferga gikk strålende, til tross for dystre spådommer fra noen foreldre. Dessuten kjørte vi bare feil én gang. Lille Blå (Stines peugot) viste seg fra sin beste side, og har fra nå av status som den beste bilen å dra på road trip i. Men man kan nok ikke være flere enn tre.

Lørdagen ble brukt til shopping i Gøteborg, som forresten er en kul by. Nye sko ble det visst, jeg digger dem hardt det er rart det der, hvor glad et par med nye sko kan gjøre meg. På kvelden var vi ute, og det var gøøøøy!! Fornuftige som vi var så hadde vi kjøpt øl (en hel kasse!!) på båten, den ble konsumert med stor glede og iver. Det ble en utrolig bra kveld, jentevors må være noe av det beste som finnes

Så kom søndagen. Konsertdagen. Høydepunktet. Forventningene var så store at det nesten ikke var plass til dem i Lille Blå. Vi begynte å kjøre ganske tidlig, planen var å sitte i kø i en haug med timer, noe vi forsåvidt også gjorde. Klokka 13.40 var bilen parkert, og vi fant vår plass i verdens største og varmeste kø. Konserten skulle begynne klokka 19.00. (…men ikke før 20.00 kom Basement Jaxx for å varme opp). Det ble noen timer med venting. Åtte og en halv, for å være ganske nøyaktig. Sola gjorde virkelig en sterk innsats for å sette synlige merker som kunne minne oss om den pinefulle ventetiden, men solkremdronninger lar seg ikke lure. Eller Stine var jo litt uheldig da..

Omsider begynte det å skje noe ordentlig på scenen. 55 000 mennesker kan lage lyd, for å si det mildt, og når det endelig så ut til at nå skulle det hele begynne, tok det helt av. Hørselen min trengte flere dager på å bli normal igjen. Vi var mest spente på hvor Robbie skulle entre scenen, og når han plutselig stod foran oss så tok det helt av. Han kom opp _rett_ foran oss, vi var kanskje tre meter fra ham. Det tok helt av. Og det var så rått! Hvis ikke Robbie Williams er en ultimat entertainer, så vet ikke jeg. Han svarte virkelig til våre skyhøye forventninger, og det er ikke verst for vi snakker forventninger helt opp til Månen og tilbake og rundt og i sikksakk og snurr og sånn. Etter to timer og mye skriking og 112 bilder, så var det hele over. Tre glade og yre jenter gikk av gårde for å finne Lille Blå igjen, smilene gikk rundt nakken og beina gjorde vondt. Hun i stygg turkis kjole og verdens største utringing ble ikke noe glad over albuen i siden og hevna seg med å tråkke på foten min. Ao. Jenta var stor, joh!

Helga i Gøteborg var virkelig en av de beste hendelsene denne sommeren, det skal virkelig mye til for å overgå den. For å oppsummere kort må jeg si at Visa kan brukes til alt og jeg elsker det, at dama på ferga var mongo i hodet, at Hege forlangte (i søvne) at jeg skulle sjekke under senga for å se etter kjølesystem (jeg gjorde det også), at Stine har en drøm om bro fra Høvåg til Svinesund eller noe, at svenske utesteder stenger klokka to (!!), at roomservice er til for å utnyttes, at Robbie Williams er rå, at Lacoste-sko gjør meg ganske lykkelig, at det bare var tre personer (og et gjerde) mellom meg og mr. Williams, at jentevors er best, at Stine og Hege er utrolig bra jenter, og at det funker fint fint flott å kjøle ned øl kjapt i en vask.